Den tunge pustinga når han sov under trappa.
Den grove bjeffinga i det jeg svingte inn på gårdsplassen.
Den irriterende siklinga.
Han som ble gal om klokka gikk 10 minutter over mattid.
Han som ikke hoppet opp i senga før jeg sa “det er greit, Laffen, du kan få sove her i natt også”.
Han som spilte død med stort engasjement.
Laffen som var glad i alle.
Laffen som var den tryggeste og beste gutten å få trøst av.
Laffen som alltid var der.
Er ikke her mer…
09.08.1998. – 07.05.2009.
Jeg savner deg, Laffen.
Så utrolig flott og megetsigende bilde!!!
Får tårer i øya av detta!:( Gode gamle Laffen!
Hvert ord er akkurat slik han var. Jeg får også et savn i hjertet – godt skrevet snille datter.